Luften gikk ut av ballongen.

SKREVET FREDAG, 22. juni-12.

Nå sitter jeg på flyet til Spania. Etter fem dager som har bestått av en overvekt av positive opplevelser og erfaringer. Å være tilbake på vakre Modum Bad i Vikersund steg  høyt over alle forventninger. For det første har jeg møtt fine, fine mennesker. Både de fire andre som jeg var på vurderingsopphold med, men også personalet. Det var så hyggelig å bli gjenkjent og tatt imot med åpne armer.  Særlig varmet det med en kommentar fra en kveldsvakt, for hun fortalte meg at hun hadde hørt at jeg var her fra en annen som hadde sagt “Tuva er her, og det er en helt annen jente enn sist”. Det tolker jeg selvfølgelig i positiv betydning, i og med at sist jeg var innlagt så var jeg langt nede og langt borte fra meg selv.
Denne uken har jeg følt ro. Jeg har følt inspirasjon og jeg har følt motivasjon. Jeg har  ledd og jeg har vært rørt til tårer. Men  jeg har også kjent på frustrasjon, irritasjon og sorg. Jeg har vært spiseforstyrret og jeg har hatt timer med tilnærmet friskhet. Tilnærmet friskhet. Det betyr at alle måltider, fire om dagen er inntatt så godt som jeg har kunnet klare. Uten å føle for høyt trykk av uro, frykt og mislykkethet. Jeg har spist FLESK OG DUPPE, hvor jeg etterpå fint satt meg ned i gresset og nøt solskinn og vakker utsikt over blomstereng og skogkledde åser.
Jeg har gått turer, trent uten spiseforstyrrelsens jag i bakhodet og jeg har hørt, sett og følt norsk sommer. Jeg har hatt gode samtaler, viktige refleksjoner og ikke minst, jeg har fått prøve ut den siste års lærdom. Verktøyene som Modum Bad i Oslo har gitt meg, de har jeg brukt. Og de har hjulpet. Jeg har vært trygg. På tross av at jeg har hatt tøffe timer hos behandler, med full kartlegging av hele min psykisk helse. Vurderinsgsamtaler med vanskelige og vonde spørsmål. Som er like smertefulle som alltid, men jeg har håndtert de påfølgende følelsene og dissosiative symptomene på en måte som ikke er destruktiv. Jeg har følt kontroll, Jeg har sittet i forsetet av bilen, ikke vært spent fast i baksetet som en passiv passasjer.

Og til min store lykke, så har jeg blitt tilbudt innleggelse på det programmet som jeg ville inn på. Spiseforstyrrelse og Relasjonstraume. Det er lang venteliste, ikke ledig plass før i april 2013, men det tar jeg med den største ro. Jeg har enda mye å jobbe med, det er mange ting jeg kan gjøre for å forbrede meg og det er nok av  temaer som trenger bearbeiding.  Det tar tid å bli frisk, og jeg vet at fremover-fall vil komme.  Men da er det å reise seg opp igjen og fortsette videre. Jeg gir meg aldri. Skulle det være slik at jeg får plass tidligere, på grunn av at andre foran meg i køen trekker seg, så er jeg klar. Jeg fortsetter uansett å ta en dag av gangen. Og som en av terapeutene sa: “det gjelder å ta det minste steget du kan finne i deg.” På den måten blir det oppnåelig og mulig å bevege seg fremover til enhver tid.

Litt trist ble jeg da jeg fikk beskjed om at blogging er sterkt frarådet under innleggelsen, men samtidig er det helt greit. Jeg forstår det, og jeg aksepterer det. Jeg skal uansett fortsette og skrive, og mye av det jeg da vil skrive vil jeg sikkert dele med dere i den tiden som jeg ikke er innalgt. For jeg vil dele min erfaring , fordi jeg har fått så mye tilbakemelding på at det hjelper dere  i deres liv. Jeg vil gi tilbake når jeg ser at jeg har fått så mye ut av all støtte og inspirasjon som dere har gitt meg. Men det er enda lenge til april, så bloggen kommer til å  fortsette som “vanlig” en stund til.

Nå er det snart klart for landing, jeg gleder meg til bikinivær, shopping, god mat og godt selskap.

………

24. juni-12:

På fredag ble jeg utsatt for en rumensk lommetyv-bande på et kjøpesenter. Mobilen ble tatt fra bukselommen min mens jeg sto og så på klær. Ble omringet av tre personer. Det hele gikk så fort, og jeg rakk ikke å stoppe dem. (Eller turte ikke.) Men dro ned på politistasjonen og anmeldte det. Brukte altså hele min første kveld i Spania på dette. Veldig vondt. Måtte se på sikkert 200 hundre bilder av kvinner og menn for å finne de skyldige. Men jeg klarte ikke å si 100 % hvem det var, man må jo være sikker.

Dette brakte selvfølgelig med seg gamle, vonde minner. Avhør og bildegjennomgang. Jeg var i stykker. All futt har gått ut av meg. Men det går bedre i dag. Jeg har solt meg, badet i havet, plukket steiner på stranden og følt øyeblikk med fullstendig ro på innsiden.
Men kjenner at jeg trenger litt tid på å komme meg. I morgen reiser jeg hjem.